Innledning
Tåken svever som en myk og hvit dyne over den grønne skogen, mens de oransje solstrålene treffer de høyeste fjelltoppene.

Urubambadalen med sine frodige bekker og vakre orkideer forblir innhyllet i tåke i skumringen. Dalen omgis av majestetiske tinder og en skog som strekker seg oppover fjellsidene.

På en høyde mellom dalens tinder ligger den vakre byen Machu Picchu, som er fylt med imponerende arkitektur, inkludert granitt-templer, fontener, gravkamre, terrasser og endeløse trappetrinn.

Machu Picchu våkner til live på en varm novemberdag i 1532, og noen står ved fontenene for å hente rent vann hjem.

Utdrag
Kvelden senket seg over landskapet, og menn og unge gutter sto i kø utenfor palasset for å skaffe seg våpen.

Kongens hær var liten, og bare rundt to hundre menn var trent til krig. Likevel dro nærmere fire hundre menn og unge avgårde over dalen i mørket.

Uhyggelige skapninger brøt stillheten blant de reisende. Store fjell med kronglete daler og mørke trær på bratte skråninger omga dem, mens brusende bekker skar seg gjennom enorme røtter på gigantiske lauvtrær.

"Jeg skulle ønske jeg visste hvor vi er. Det føles varmere og mer frodig her enn hjemme," sa Sarach mens han stod på en høyde bortenfor fjellet og skuet utover den mektige regnskogen der nede.

Langt der borte lå den, hjemmet til millioner av dyr, fugler og insekter. Men før den viste seg i sin fulle prakt, lå åpne sletter flettet inn mellom lave skoger. "Ja, dette er stedet hvor vi skal slå leir, slik jeg har hørt," sa faren trøtt etter den lange marsjen.

"Men hvor skal den hvite hæren være? Eller er det meningen at vi skal hjelpe noen andre? Jeg forstår ikke hvorfor vi skal slå oss ned her."

Anchi stirret med store øyne på faren og sa: "Jeg tror vi skal hjelpe noen, slik du sier. De kjemper ved en av elvene. Men kongen vil vente og angripe den hvite hæren tidlig neste morgen."

Luften var utrolig frisk, og det var deilig å puste inn den fuktige luften som en forandring fra den kalde fjelluften de var vant til. Området var dekket av frodig vegetasjon og det var en beroligende følelse å være omgitt av så mye liv.

Leiren var plassert på en åpen slette som var dekket av mykt, lysegrønt gress. Teltene var ikke prangende, men likevel sterke og slitesterke.

Mens noen av leirens medlemmer tent bål for å skape lys og varme, losset andre av utstyret fra lamaene. Det var en travel og hektisk atmosfære i leiren som først stilnet ned når natten senket seg over dem.