Innledning
De lave kantene på gummibåten ble bare lavere og lavere. Jeg kunne ikke se gulvet i båten fordi det var så mange mennesker, men jeg kunne føle vannet treffe bena mine.
Det steg lengere opp, bena mine ble våtere og våtere. Det hadde snart nådd knærne mine. Alle hadde panikk. Jeg kunne ikke høre meg selv tenke, alt var så høyt og alt skjedde så fort, men samtidig så sakte.
Sola var på vei opp og vi hadde vært på havet i ukesvis, bølgene var store, det ble for mye. Vannet fylte båten.
Den var på vei ned. Ned under vann. Langt ned på dypet. Ikke alle kunne svømme, men i disse bølgene kunne ingen.
Utdrag
Vi hadde bare kjørt en time, men det føltes som flere uker. Rundt meg var det mange høye lyder. Mennesker gråt og hylte. Slo og sparket rundt seg og kjempet for livet.
Bilen bråbremset. Alle fløy inn mot veggen. Da de åpnet bildøren, ble en etter en dratt inn i en slags borg som var omringet av høye murvegger og jerndører.
Hva hadde gått galt? Jeg fulgte bare rådene til damen. Jeg trodde jeg skulle komme meg ut på båtreisen. Ikke bli sperret inne.
Vi ble kastet inn i små rom med høye vegger uten tak. Rommene ble helt overfylt, og vi ble tvunget til å ligge på gulvet som var laget av hard stein og grus.
Flere dager gikk uten mat og drikke. Dagene gikk sakte og sola stekte oss alle. Om nettene lå jeg å så opp mot stjernene.
«Var dette virkelig verdt det?», tenkte jeg den ene natten. «Burde jeg ta sjansen på å prøve å komme meg ut og fortsette?
Jeg kunne jo ikke la det ende sånn her.», tenkte jeg. Jeg måtte ut. Ut for å fortsette reisen. Ut for å oppfylle drømmen om et bedre liv.
Et bedre liv i Europa der jeg kan få meg en bra jobb og gode venner. Der jeg kan ha det gøy med europeerne og leve trygt. Tankene mine overbeviste meg om å dra.
Forlate dette stedet og oppfylle drømmer. Jeg ventet til alle hadde sovnet før jeg trakk meg vekk fra veggen, tok løpefart og hoppet så høyt jeg kunne for å komme meg ut. Det virket.
Legg igjen en kommentar