Dødelig sorg

Innledning
Det var så utrolig lyst inne på rommet mitt, irriterende lyst. Selv midt i desember, når det er den mørkeste tiden av året, hadde solen bestemt seg for å skinne ekstra sterkt på himmelen.

Men det var ikke nok for de plagsomme solstrålene som tok seg friheten til å finne veien inn på rommet mitt, selv om jeg hadde trukket for gardinene. Jeg kjente irritasjonen bygge seg opp i meg, for jeg har en intens avsky for lys.

Lys er for de naive og lykkelige, som ser på livet med rosefarget briller og ikke innser hvor fælt alt egentlig er. Jeg hater mennesker, de er alltid så innmari påtrengende, alltid med nysgjerrige spørsmål og stadig gravende etter informasjon.

Det eneste mennesket jeg ikke hater, er en som er død og begravet for alltid. En som aldri vil vende tilbake, og som jeg aldri vil se igjen.

"Det er slik livet er, det kan være urettferdig, men vi må prøve å fokusere på det positive og ikke synke helt ned i sorgen", sa psykologen. Hva vet han egentlig om det? Har han mistet noen som han virkelig elsket høyt?

Jeg tviler. Jeg spurte ham om dette en gang, og hans svar var så tåpelig. Han sa at nei, det hadde han ikke, men at han hadde hjulpet mange mennesker i sorg og visste hvordan det var å føle en dyp sorg.

Han visste også at man kunne finne tilbake til livsgleden. Men jeg hater ham og alle rundt meg. Alltid vil folk komme bort til meg, stille spørsmål og stirre på meg med bekymrede øyne som store hjortedyr. Jeg blir så kvalm av det hele.

Utdrag
Plutselig hørte jeg pappas stemme som fikk meg til å skvette. Jeg åpnet øynene og så på ham. Han så bekymret ut, men det var ingenting nytt. "Ja, hva er det?" svarte jeg med en grumset stemme.

Han strøk meg forsiktig over håret og ga meg en klem. "Går det bra med deg, jenta mi? Du virker så fraværende," sa han med en myk stemme.

Jeg sukket oppgitt og rullet med øynene mine før jeg kjente den bunnløse fortvilelsen bre seg i brystet mitt. Når skulle de slutte å spørre meg om hvordan jeg hadde det? Jeg var så lei av det spørsmålet.

Plutselig kjente jeg en intens trang til å gråte, og før jeg visste ordet av det, rant tårene mine nedover kinnene mine. Jeg prøvde å skjule ansiktet mitt i hendene mine. Pappa dro meg inntil seg og strøk meg over håret igjen og igjen.