Innledning
Dette er et av de sjeldne brevene jeg kan sende til dere, så jeg vil forsøke å gi dere en detaljert oversikt over vår situasjon i felten.
Jeg har vært her i et halvt år nå, og jeg savner dere alle sammen enormt.
Nylig ble vi beordret til et nytt område for vårt siste oppdrag.
Vi har fått tips om geriljasoldater som gjemmer seg i en landsby utenfor hovedstaden, og etter mye diskusjon har vi bestemt oss for å dra dit i morgen.
Jeg ville bare oppdatere dere om krigen, siden jeg vet at dere sikkert ønsker å vite hvordan det egentlig er her.
Journalistene tar bilder og noen filmer, men de som virkelig forstår hva som skjer her, er de som står først i frontlinjen.
Dessverre har mange av dem blitt skutt og drept.
Utdrag
Å føle at man alltid må være på vakt og se seg over skulderen fordi noen følger etter deg, er en forferdelig følelse. Som soldater lever vi stadig i frykt for at fienden skal angripe oss.
Vår oberst er en utrolig flott person, og han tar vare på oss og kaller oss "gutta" sine.
Han ville gjerne ha ofret livet sitt for oss, og vi ville gjort det samme for ham hvis det var nødvendig.
Soldatene har blitt som en familie for meg, og alle kjenner hverandre og stoler på hverandre når det gjelder.
Da vi startet var vi rundt to hundre stykker, nå er vi bare hundre og tre. Flere av vennene våre har blitt igjen bak, og noen har blitt sendt hjem.
Presidenten har gjort en god jobb med å sørge for at alle likene blir hentet ut med helikoptre, men det er fortsatt mange menn som ligger igjen.
Som soldater virker det ikke som om Amerika tenker så mye på alle soldatene som dør i løpet av en krig.
Det virker som om de synes det er verdt det hvis vi vinner, men hvis kommunistene vinner, vil alt det vi ofret være forgjeves?
Er alt vi ofrer for Amerika verdt det? Jeg vet at det er farlig å uttrykke politiske synspunkter i et brev, men jeg lurer på om alle disse menneskelivene er verdt det.
Selvfølgelig er det en god sak å hindre kommunistene fra å ta over Vietnam, men kunne det ikke vært gjort på en annen måte? Jeg har tenkt mye på det, men siden jeg er midt i krigen, er det ikke stor sjanse for at jeg får sagt hva jeg mener senere.
Før krigen var jeg veldig for denne krigen, jeg vet det, men nå som jeg har vært her en stund, er jeg ikke så sikker på målet vårt.
Husker dere nabogutten Thomas? Han er nå sersjant her.
Han er veldig flink og passer på oss andre som en storebror. Hvis det var under andre omstendigheter, ville vi kanskje ha sittet på en bar i Washington og snakket om skoledagene. Ingenting er som før, jeg vet det altfor godt.
Vi kan ikke forandre på noe, dette er vår skjebne.
Legg igjen en kommentar