Innledning
Kjære alle i familien,
Livet byr på mange utfordringer, og noen ganger kan det virke som om alt går galt.
Det som først startet som en konflikt om stolthet og nasjonalitet, har dessverre utviklet seg til en grusom situasjon hvor det eneste som betyr noe, er å overleve fra dag til dag. Vi må søke tilflukt i skyttergravene og håpe at vi vil se en ny dag.
Utdrag
Jeg var fullstendig handlingslammet. Ingen hadde gitt meg noen forberedelser, og alt jeg klarte å tenke på var hvordan livet hadde rent ut av disse forsvarsløse menneskene. Det var på dette tidspunktet det gikk opp for meg at krigen var fullstendig meningsløs.
Etter den traumatiske opplevelsen var jeg desperat etter å flykte. Jeg ønsket å komme meg vekk fra krigen og all lidelsen den medførte. Alle mine drømmer og forventninger om krigen hadde forsvunnet.
Jeg hadde trodd at det ville være en krig om stolthet, hvor vi skulle kjempe mann mot mann og vinne overlegent. Men i stedet befant vi oss redde og sultne i jordtunneler.
Alle mine ambisjoner om å tjene landet hadde forsvunnet. Jeg vurderte å rømme, men da jeg hørte om straffen for desertering, innså jeg at det ikke ville være noen lett utvei.
Tiden i skyttergravene kryper av gårde. Dagene er endeløse, varmen er uutholdelig og nettene er en konstant kamp for å holde varmen.
Regn, gjørme og elendige forhold har blitt en del av min nye hverdag. Sulten gnager stadig hardere, og vi er som utmagrede ulver på evig jakt etter mat.
Mens jeg prøver å organisere utstyret og skrive i feltdagboken min, kommer tankene mine ofte til å reflektere over hvordan verden har blitt.
En verden som en gang var preget av moderne og sivilisert samfunn, har nå blitt ødelagt av krig og vold. Land og blod har blitt den nye målestokken for verdi.
Alle kjemper, ingen viker tilbake, og fred ser ut til å være en umulig drøm. Unge og gamle soldater dreper i navnet av det de mener er rettferdig, men i realiteten ødelegger de bare mer og mer av verden og samfunnet. Livet føles håpløst.
Legg igjen en kommentar