Innledning
«Ung gutt i snø» er en novelle skrevet av Bjarte Breiteig, den ble skrevet i 1998 og er fra novellesamlingen Fantomsmerter.
Motivet i novellen er at det handler om en gutt i femtenårsalderen som hadde sovnet i snøen. Der det er en gjeng med tilskuere som passer på, og ser om det går bra med ham. Temaet i novellen er at man ikke må slutte å være så egoistiske.
Utdrag
Starten av novellen «Flere mennesker hadde stoppet ved en skikkelse i veikanten» sier at noe om at den er skrevet i in medias res, man starter midt i handlingen.
Handlingen i novellen er skrevet igjennom at noen andre forteller den, det er autoral synsvinkel. Novellen er en sirkelkomposisjon.
Den er også under en kort tidsperiode og den varer bare et par minutter. Et frampek i novellen er «Over dem falt tunge snøfiller.
De drev skrått inn i de gule lyskjeglene fra gatelyktene, hvor de liksom blaffet opp for et par sekunder, før de igjen forsvant ut i mørket» dette kan være et frampek på at gutten kommer til å dø.
Fordi det kan være en beskrivelse på at en ambulanse kommer og drar opp snøflakene fordi den kommer i en stor fart. Når ambulansen glir ut av syne blir det mørkt igjen.
«Menneskene ville være ensomme stumme skygger» kan man tolke som om at man er i en begravelse, eller at man har fått vite at gutten er død.
Da gutten ligger med hodet på fanget til mannen med sixpenceluen og endelig åpner øynene vil jeg si at man har kommet til vendepunktet i novellen.
Høydepunktet vil jeg si skjer kun en liten stund etter da han tar og reiser seg, og begynner å snakke til mannen. Høydepunktet mener jeg er dette fordi det er da man ser at alt går fint med gutten og spenningen begynner å synke og man merker at man begynner å nærme seg slutten.
Sixpencelue, gatelyktene, tilskuere, snø og gutten er ord som bli gjentatt en del ganger i novellen. Dette er da et språklig virkemiddel og det blir kaldt for gjentakelse.
Legg igjen en kommentar