Innledning
Margrethe hører høye stemmer utenfor gangen. Jesper, kosedyret hennes, ligger fortsatt i armen hennes der han var da hun sovnet.
Hun ser nøye på kosedyret. Det er slitt, et øye mangler og det er sydd litt her og der. Til tross for at det er så slitt og ikke det vakreste, er det det eneste kosedyret hun noen gang vil føle slik trygghet med.
Utdrag
Margrethe var knust da hun hørte navnene "Polen, Christoffer og Njål". Tanken på at de ikke hadde kommet for å besøke henne og moren, men for brødrene hennes, fikk magen hennes til å synke.
Tårene rant og hun kunne ikke stoppe dem. Jesper, kosebamsen hennes, lå fortsatt i armkroken og Margrethe så nøye på den slitte bamsen. Til tross for dens mangler og stygghet, var Jesper den eneste bamse hun følte seg trygg med.
Moren så på henne og sa: "Du, Sverige. Må, ingen protest..." Margrethe visste at hun ikke hadde noe valg, hun måtte til Sverige så fort som mulig.
Hun hoppet over frokosten og gikk til rommet sitt. Hun orket ikke se moren så hjelpeløs. Margrethe begynte å pakke, for å få tiden til å gå og tankene i hodet hennes virvlet rundt.
Hvordan ville moren klare seg alene? Hvordan skulle hun klare seg alene i Sverige som bare var 10 år gammel? Hvordan hadde brødrene hennes det? Savnet de henne og moren?
Legg igjen en kommentar