Innledning
I et velfungerende demokrati er de frie politiske valgene hjertet og sjelen. Valgene er selve styringsmekanismen for å forme sammensetningen av Stortinget, og dermed hviler makten hos velgerne selv.

Diskusjonen om hvordan disse valgene skal organiseres og hvilke regler som skal styre dem, har rullet gjennom århundrene (Berg, 2015).

En sentral del av denne diskusjonen kretser rundt valgordningen, som nøye bestemmer hvordan stemmene skal telles og mandatene fordeles i forhold til stemmeandel.

Målet med denne valgordningen er å gjenspeile viljen til velgerne gjennom sammensetningen av Stortinget, samtidig som den søker å etablere sterke flertall for effektiv styring.

Det er en delikat balanse å finne, da spørsmålet om hvordan disse hensynene skal veies mot hverandre, og om vi i dag bør styrke grunnlaget for flertallsparlamentarisme, fortsatt er aktuelt.

Utdrag
Til tross for dette, kan sperregrensen bære betydelig vekt da den kan føre til økt grad av stabilitet i regjeringen. På den motsatte enden av det politiske spekteret argumenterer Fremskrittspartiet for en økning i sperregrensen (Ruud, 2017).

Fremskrittspartiet hevder at småpartier har opparbeidet seg en uforholdsmessig stor innflytelse over de større partiene og at de nesten har en slags vetorett i enkelte saker.

Dette ble tydelig i etterkant av det siste stortingsvalget, hvor småpartiene Venstre og Kristelig Folkeparti spilte avgjørende roller og hadde betydelig innflytelse i Erna Solbergs sonderingsmøter, til tross for at begge småpartiene fikk mindre enn fem prosent oppslutning.

Ved å begrense de mindre partienes innflytelse, argumenterer man for at det blir enklere å danne en stabil flertallsregjering i Stortinget.

Debatten om hvorvidt ordninger som begrenser småpartienes konkurransemuligheter fører til politisk kaos og ustabilitet, eller om mindretallsregjeringer som følge av mange småpartier på Stortinget faktisk er handlekraftige, er sterkt polarisert og mangler konsensus.

På den ene siden kan mindretallsregjeringer oppfattes som mindre handlekraftige og mer uforutsigbare. Flertallsregjeringer er en sjeldenhet i norsk politikk.

Unntaket var i perioden mellom 1945 og 1971, da Arbeiderpartiet hadde absolutt flertall i Stortinget, frem til Sosialistisk Folkeparti brøt dette hegemoniet i 1961.

Kings Bay-ulykken førte til at den borgerlige regjeringen under Lyng tok over i 1965, og det var også en borgerlig flertallsregjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet.

Siden den gang har mindretallsregjeringer dominert norsk politikk. Slike regjeringer kan føre til politisk apati når det er skiftende flertall i Stortinget og beslutningstakingen blir lammet.