Innledning
Etter en langvarig og smertefull krigstilstand, preget av terror, frykt, lidelse og tap av liv, var nasjonene som sto opp mot Tyskland under andre verdenskrig fast bestemt på å hindre en lignende konflikt i fremtiden - gjennom tett internasjonalt samarbeid.
Erfaringene fra overgrepene mot menneskeverdet, både i tyske konsentrasjonsleire og i de okkuperte landene, satte dype spor og skapte en økende bevissthet om behovet for å beskytte menneskerettighetene.
Det var i denne konteksten at verdenssamfunnet begynte å anerkjenne behovet for en mellomstatlig organisasjon dedikert til å beskytte menneskerettighetene og verdigheten til alle mennesker.
Det er viktig å huske at historien ofte skrives av seierherrene, og at også de allierte kunne begå grusomheter, men erkjennelsen av menneskeverdets betydning etter andre verdenskrig var en viktig drivkraft for opprettelsen av en slik organisasjon.
Utdrag
Bilateral bistand kan deles inn i to kategorier: program- og prosjektbistand. Prosessene er forskjellige, da giverlandet har hovedansvaret for gjennomføringen ved prosjektbistand, mens i programbistand gis det støtte til program som mottakerlandet selv har utviklet.
Norge har bestemt at vi vil samarbeide med utvalgte land som har en langsiktig historikk med programbistand og som etterlever menneskerettighetene.
Vi har også satt en bærekraftig utvikling som en overordnet ramme for all bistand, og vil konsentrere våre ressurser til et begrenset antall land.
Det er viktig for oss at bistanden er ubunden og ikke krever noen motytelser. Kravet om at mottakerlandene må respektere menneskerettighetene er ikke unikt for Norge.
Dette er et bredt anerkjent internasjonalt krav, og man kan si at det har erstattet kravene som ble stilt til bistand under den kalde krigen, der militær og strategisk betydning var hovedfokuset.
Nå er det altså menneskerettighetene som er det sentrale fokuset, og vurderingen av landenes etterlevelse av menneskerettighetene tar hensyn til deres styresett og styreform.
Ved første øyekast kan det virke rimelig og logisk å kun gi bistand til land som følger menneskerettighetene.
Imidlertid kan dette skape utfordringer dersom det oppstår politiske endringer i land som er i en oppbyggingsfase - noe som ikke er uvanlig.
Bør bistanden da avbrytes hver gang et nytt regime ikke oppfyller kravene? Dette kan være i strid med prinsippet om langsiktig bistand, og det er de fattige og småbøndene - som var de opprinnelige målene for bistanden - som risikerer å lide under dette.
Dersom bistanden til de trengende avbrytes, vil de lide dobbelt. De vil miste både støtte og risikere å bli underlagt et autoritært regime.
Legg igjen en kommentar