Innledning
Ifølge definisjonen på utviklingsland kan det referere til et land uten egen industri og som derfor er avhengig av å eksportere sine råvarer.
Dette fører til at de taper på eksporten siden de kunne tjent mer på å eksportere foredlede varer istedenfor råvarer. Dette blir ytterligere forsterket når mange land må kjøpe tilbake foredlede råvarer som opprinnelig kommer fra deres eget land.
I tillegg til kostnadene knyttet til frakt og ekspedisjon, må også industrien tjene sitt, og dette bidrar til ytterligere tap for utviklingslandene.
Dessverre tjener mange utviklede land på denne ordningen, siden de har en mer utviklet industri og dermed ikke har interesse av å hjelpe utviklingslandene. Dette bidrar til å opprettholde dagens kløft mellom utviklingsland og utviklede land.
Utdrag
I Norge (samt i resten av Vesten) hadde også arbeiderklassen det vanskelig etter den industrielle revolusjonen. Mange tidligere bønder flyttet inn til byene og måtte bo under elendige forhold. På samme måte lever mange mennesker i utviklingsland i dag.
Forbedringene i Norge kom etter at Marcus Thranes fagforeninger ble etablert. Folk begynte å stå sammen mot de rike og mektige, og endringene skjedde gradvis gjennom politiske reformer, ikke ved hjelp av væpnet revolusjon.
Når arbeidsforholdene skal forbedres i dagens utviklingsland, er det viktig at arbeiderne selv organiserer seg og at det er internasjonalt press for endring.
Det kan være vanskelig å organisere seg i slike land, da man risikerer å miste jobben, og det er alltid mange ledige arbeidere som kan erstatte dem som protesterer. Imidlertid finnes det gode eksempler fra Sør-Amerika som viser at det er mulig å oppnå endring hvis man står sammen i store antall.
La oss si at arbeiderne har klart å organisere seg. Problemet oppstår når de vurderer å gjennomføre en revolusjon. Jeg vil ikke påstå at revolusjon er noe dårlig, tvert imot er det behov for å endre styresettet i mange utviklingsland som er undertrykkende diktaturer eller "kvasi-diktaturer".
Men problemet, som jeg nevnte tidligere, er at det kan være personer som utnytter situasjonen i et ustabilt land og utfører kupp, og/eller at den allerede oppbygde industrien kan kollapse. Hvis dette skjer langt nok frem i tid, kan det føre til de samme konsekvensene vi diskuterte tidligere.
En fredelig politisk reform vil være det tryggeste alternativet. Hvis staten ikke vil gå med på dette, vil det være enklere å ignorere et krav om reform enn å stå overfor en stor gruppe på 10 000 arbeidere som protesterer ved presidentpalasset.
Legg igjen en kommentar