Innledning
Den norske forfatteren Aksel Sandemose fikk ikke oppleve utgivelsen av sin siste samling, "Dans, dans Roselill", i 1965, som inkluderte novellen "Lillebror".
Han døde tidligere samme år, bare 66 år gammel. Sandemose regnes som en nyrealistisk forfatter, og for nyrealistene ble Freud og psykoanalysen en viktig faktor.
Dette førte til at personene i romanene fikk et mer komplekst sjeleliv og ble beskrevet som individer med ansvar for både sin egen og andres utvikling, i stedet for å bli fremstilt som stereotype karakterer.
Mange forbinder Sandemose med "Janteloven", som stammer fra hans roman "En flyktning krysser sitt spor" fra 1933. Loven er fortsatt relevant i dag og blir ofte diskutert, spesielt av idrettsutøvere eller andre suksessfulle personer som har opplevd at janteloven står sterkt i deres miljø.
Dette betyr at man ikke blir akseptert hvis man har tro på seg selv og vil opp og frem i verden. Denne holdningen er utbredt i mange miljøer i Norge, der man ikke skal tro at man er noe spesielt. Dermed kan man si at Sandemose fortsatt har stor betydning, selv 40 år etter sin død.
Utdrag
I denne novellen begynner forfatteren med å beskrive Oles forhold til å få enda et søsken, ettersom han allerede har åtte, så er det ikke noe spesielt med enda en eller en mindre.
I siste avsnitt overhører Ole foreldrene da de hvisker om noe han ikke skal høre, noe som gjør Ole svært nysgjerrig og det er det mest spesielle han har hørt.
På denne måten viser Sandemose at han ikke har laget en typisk historie, der handlingen starter og slutter med samme hendelse. Men han har brukt det samme ordet, "merkverdig", og på denne måten skapt en form for sammenheng.
Synsvinkelen i novellen er en allvitende forteller. Fortelleren står utenfor historien, men kjenner likevel Oles tanker og følelser godt.
På denne måten formidler forfatteren historien på en spesiell måte, der leseren er både utenfor og innenfor historien samtidig.
Oles tanker og referanser preger språket i novellen, som er barnslig og noe uferdig, og perspektivet er gjennom et barns øyne.
Dette gjenspeiles i de korte setningene og i måten Ole refererer til lille Per på, enten bare med navnet eller med negative kallenavn, aldri som "han".
Sandemose bruker mange virkemidler for å formidle budskapet og meningene i novellen. Forholdet mellom Ole og barnevognen er svært kontrastfylt.
Ole er bare en liten gutt, og den høye vogna er derfor altfor stor for ham. Dette kan leses som en indikasjon på at oppgaven som barnepike er for krevende for Ole, og at han ikke er voksen nok til å takle ansvaret.
Det er mange negative ord og beskrivelser, og de fleste handler om den nyfødte Per. Ole omtaler lillebroren med en lang rekke negative kallenavn, som "lille kryp", "beist" og "skrikende baby".
Vognen hans er som nevnt stor og tung. Gjennom disse lite flatterende beskrivelsene viser forfatteren at Ole ikke setter særlig pris på lillebroren. Komposisjonen er neppe tilfeldig, og gir en følelse av kaos og lite sammenheng, som reflekterer Oles tanker og følelser i novellen.
Det første avsnittet er kort, mens de to neste er lange. Deretter kommer to lange og så tre korte. På denne måten skaper forfatteren en ujevnhet i fortellingen.
Språkbruken er heller ikke tilfeldig, ved å bruke ord som "underlig" og "merkverdig" forstår vi at Ole er en tankefull gutt som, selv om han prøver, ikke helt klarer å forstå hva de voksne snakker om og tenker på.
Legg igjen en kommentar