Innledning
Diktet er tradisjonelt i formen med tolinjede strofer med mannlige enderim og taktfast jambisk rytme.
Denne rimbygningen virker myndig, nesten kontant. Selv om diktet beskriver et indre kaos, er formen nesten klassisk klar.
Utdrag
Det er ingen realistisk landskapsskildring vi møter i diktet. Naturen er uvirkelig og drømmeaktig, og tåken har tæret bort alle faste holdepunkter.
Ikke nok med at alt utsyn er stengt, men veiskiltet referer ikke til noen vei, og innskriften på skiltet er visket ut.
Riktignok står det en pil og peker ut i tåken, men «veien» kan være farlig, kanskje ufremkommelig, kanskje endeløst lang.
Ordene «skoddemyrer» og «skoddemil» tyder på dette. I alle tilfeller hjelper pilen lite når det ikke finnes spor av vei.
I de tre siste strofene får vi en forklaring på hva veiskiltet står for, hva det er jegpersonen er på leting etter.
I strofe 4 leser vi: «Det stod en gang det sted jeg skulle til» og i strofe 5: «Jeg famler som en blind mot dette ord/som skulle vist meg veien ditmjeg bor.»
Det stedet personen leter etter, og som er målet for vandringen, er altså også det stedet der hun «bor» eller hører hjemme. Jeg-personen i dette diktet har på sin ferd gjennom livet blitt stedløs, det vil si hjemløs.
Det mest fremtredende virkemiddelet i diktet er bruken av symboler. Skoddelandet heter «jeg» og er et symbol på jeg’ets sinnstilstand.
Både skodde, vei og veiskilt er symboler. Veien kan vi si er livsveien, retningen livet skulle hatt, og skodda er den desorienteringen jeg-personen opplever.
Veiskiltet er den orienteringen eller vissheten om hvilken retning livet burde hatt, og som hun mangler. Billedbruken er både klar og svært virkningsfull.
Alle kan tenke seg hvordan det er å befinne seg et på et ukjent sted uten mulighet til å komme videre, uten vei, uten sikt og uten skilt. Det drømmeaktige, for ikke å si marerittaktige, ved landskapet skaper en sterk fremmedfølelse og en følelse av angst.
Situasjonen virker håpløs på leseren. At første og siste strofe er identiske, understreker det statiske i situasjonen. Det har ikke skjedd noen forandring eller utvikling i løpet av diktet.
Legg igjen en kommentar