Er du klar

Innledning
Jeg ser inn i mine egne øyne når jeg snakker med mamma. Hvordan kan jeg si dette på best mulig måte? Rett ut? «Adam og jeg vil gifte oss.» Der.

Det hørtes ikke så verst ut. Mamma prøver alltid å være forståelsesfull. Hun vet at jeg elsker Adam, men hun har nok alltid hatt et håp om at jeg skulle finne meg en annen.

Kanskje helst en norsk, kristen gutt. «Ingrid …» Hjertet mitt faller når jeg ser ansiktet hennes. En blanding av skuffelse, rådvillhet og bekymring.

Det jeg håper på å se er litt nysgjerrighet. Det var nemlig nysgjerrighet som gjorde at jeg først ble interessert i Adam. Han var spennende, noe nytt.

Han var noe annet enn de andre guttene i klassen som hadde bodd hele livet i det boligfeltet fem minutter unna.

Utdrag
Jeg kjenner gleden komme over meg. Jeg skal gifte meg med Adam! Jeg smiler, og klarer nesten ikke stoppe, men jeg vet at jeg må slutte å være innbilsk.

Selvfølgelig kommer mamma og pappa til å stille noen passe vanskelige spørsmål. «Du skal vel gifte deg i kirken?»

«Hva synes Adam sine foreldre om dette?» «Hvordan skal dere ha råd når fyren ikke engang har jobb?». Jeg tenker hardt.

Adam og jeg har snakket om disse tingene. Han vil ikke gifte seg i kirken, og jeg vil ikke gifte meg i moskéen, så vi tenkte å ta det på Rådhuset.

Jeg retter meg opp og konsentrerer meg om det jeg skal svare. «Adam snakker med foreldrene sine nå. Uansett så har det ikke noe å si.

Vi elsker hverandre.» Eller kanskje jeg bare skal si at de synes det er greit? Det er ikke akkurat sånn at de snakker med hverandre.

Ja, jeg sier det.
«Jeg vet, mama. Du vet at jeg aldri vil være en skam for Allah. Det vil ikke Ingrid at jeg skal være, heller.» Bra svar, Adam. Bra.

Dette kommer til å løse seg! Jeg retter på jakka og fikser på håret. Jeg tror jeg er klar. «Skal barna deres være muslimer?» spør pappa. Jeg har en ganske dårlig følelse i hele meg.