Innledning
Katarina ser opp. Taket er dekket med gullfarget og fin tapet. Hun ser ned igjen, og ser på den lange hvite kjolen som ligger pent på gulvet.
Noen pirker hun forsiktig på skulderen. Katarina snur seg, og bak henne står søsteren. Søsteren smiler, og rynker lett på nesen.
Utdrag
«Du ser altså helt nydelig ut! Vet du det, Katarina?», sier brudepiken. Katarina orker ikke å snu seg, men rynker lett på nesen, og ler forsiktig.
«Men, de er klare for deg nå», sier brudepiken, lystig. Katarina kjenner at den vonde klumpen i halsen bygger seg opp. I det hun reiser seg, føles det ut som hun akkurat har fått et stor slag i magen.
Hun blir uvel, og småsvimmel, og tar seg for på stolen, for å ikke rase i bakken. Brudepiken snur seg brått, og ser bekymret ut.
«Det går helt fint, altså», sier Katarina. Brudepiken fortsetter å se bekymret bort på Katarina, men snur seg etterhvert, og fortsetter ut av døren.
Før Katarina går ut av rommet, snur hun seg, og retter opp i en spenne. Hun snur seg forsiktig, og ser ned på kjolen, før hun stryker hendene over kjolen fra brystet, og ned til midjen.
Katarina, kremter, og går ut av rommet. Noe av stoffet på den hvite kjolen har klistret seg til de klamme og svette benene til Katarina.
Hun, stiller seg foran døren med brudepiken, og hører at musikken inni kirken begynner å spille. Katarina fukter leppene, og unngår å få øyekontakt med brudepiken.
Bare sekunder senere åpner brudepiken døren, og begge begynner å gå innover den lange gangen opp mot alteret. Rundt sitter hundrevis av kjente ansikter. Alle smiler, og noen gråter- gledestårer.
Legg igjen en kommentar