Innledning
Det er ingen tilfeldighet at William Shakespeares "En midtsommernattsdrøm" forblir et av de mest fremførte skuespillene på verdensscenen.
Likevel, når det gjelder den nyoppsette versjonen som Nasjonalteateret har våget seg ut på, er det langt fra sikkert at den vil innfri forventningene.
Utdrag
Det er imidlertid viktig å merke seg at scenografien har gjennomgått betydelige endringer. Der kjærlighet, magi og forundring tidligere var sentrale temaer, har nå raveparty-elementer blitt integrert.
Den tidligere naturlige skogen har blitt totalrenovert, preget av glitter og neonfarger, akkurat som alvefolket og deres fargerike kostymer.
I takt med forestillingens utvikling blir kaoset bare mer intensivt. Mot slutten opplever vi et vendepunkt, hvor kaoset tar fullstendig overhånd.
Med høy musikk som dundrer gjennom høyttalerne og et røykfylt rom, blir vi vitne til opptredener av en enhjørning, Disney-figurer og de unge elskerne som konstant bytter kostymer.
Som tittelen antyder, blir vi dratt inn i en verden hvor det er vanskelig å skille drøm fra virkelighet, en slags hallusinatorisk virkelighet.
Denne mystiske stemningen skapes gjennom bruk av elektronisk instrumentalmusikk, neonbelysning, fargerike scenografier og kostymer.
Etter hvert som stykket utfolder seg, synes karakterene å nærme seg grensen til galskap. Festen tar fullstendig overhand, og om valget av raveparty som tema var det optimale, kan diskuteres, men det har utvilsomt sin egen appell.
Når det gjelder skuespillerprestasjonene, strålte de med bemerkelsesverdig glans. Det var åpenbart at grundig karakterarbeid og en mesterlig regi dannet fundamentet for hver enkelt rolle.
Hver karakter ble presentert med sine egne særpregede trekk, som ble løftet frem på en enestående måte, og skuespillerne brakte ut den overdrivende og komiske siden av dem med imponerende dyktighet.
Legg igjen en kommentar