Innledning
Novellen «En middag» er hentet fra Alexander Kiellands debutsamling «Novelletter», som kom ut i 1879.
Samlingen tok publikum med storm både gjennom formen og gjennom den elegansen forfatteren senere er blitt så kjent for. Mye av Kiellands senere produksjon ligger latent i «En middag».
Novellen er meget representativ for novellene i samlingen, og skarpt og vittig angriper forfatteren de bornerte holdninger som rådet i de høyere sosiale lag den gangen.
Kielland erklærte seg «som en ærlig tilhenger av nyttepoesien», og med det mente han at han ville kritisk vurdere samfunnsproblem etter samfunnsproblem, lufte ut på lumre mørkeloft og sette lyskastere inn i mang en skummel krok. Han var en gjennomført realistisk dikter.
Utdrag
Spenningen topper seg i røkeværelset, der sønnen intetanende og i god tro går imot farens hårdnakkede påstander.
Deretter følger scenen i haven, der den stakkars sønnen får rase fra seg. Leseren venter enten på en avrunding av handlingen, eller håper at studenten skal kunne virkeliggjøre sine idealer.
Uansett får man seg en overraskelse i den aller siste og meget virkningsfulle setningen: «Og adjunkten fikk rett.» Synsvinkelen i novellen veksler mellom autoral, som er mest brukt, og personal.
Kielland er den allvitende forfatter, som kjenner sine personers bakgrunn, motiver, styrker og svakheter . Han er direkte til stede i teksten og kommenterer både personene og handlingen for egen regning.
Det er for eksempel merkelig at grossereren vet at han ikke er noen taler, og det er sjeldnere enn man tror at en gammel lærer som adjunkten er avholdt av sine tidligere elever.
At de «historiske fakta» faren støtter seg på, er helt uetterrettelige, er det forfatteren som forteller leseren. Men tidvis blir synsvinkelen personal. Kielland vandrer mellom personene.
Vi får for eksempel dele studentens reaksjon på farens tale. Vi opplever den gleden han føler over å tro at han nå kan snakke med sin far om alvorlige ting.
Det virker derfor desto sterkere på leseren at sønnen blir så sørgelig skuffet. Vi får også del i både farens og morens tanker, der faren måtte tale hurtig for ikke å bli rørt, og der moren er stolt og rørt over sin mann.
Når synsvinkelen skifter på denne måten, får vi belyst personene fra flere sider og får et mer nyansert inntrykk av dem.
Kielland kommenterer personer og hendelser med både elegant og vittig ironi, og ironien er flettet inn i fortellingen som kommentarer.
Legg igjen en kommentar