Innledning
"Geir, eg saknar ho så inderleg," sukkar eg og kjemper mot tårene som truar med å trille nedover kinnene mine. For niande kveld på rad må eg tåle smerten av å miste ho som var ein gong ein del av livet mitt.

Ho var alt eg drøymde om og no er ho borte for alltid. Eg og Anna hadde tatt ein tung avgjerd, å avslutte svangerskapet på grunn av fosterets diagnosen Down syndrom. Det var ei vanskeleg og tung avgjerd som har etterlatt eit tomrom i hjartet mitt. Det har gått ein månad sidan aborten og det har vore harde veker. Eg føler meg tom og forvirra.

Eg veit ikkje kva som er meininga med livet lenger. Anna har det endå verre. Ho er ikkje lenger den same jenta eg blei forelska i. Ho er knust og borte vekk. Eg saknar ho så inderleg at det gjer vondt å tenke på det.

Utdrag
Spørsmålet om når menneskelivet egentlig begynner, blir ofte stilt i forbindelse med abort. Er det ved unnfangelsen?

Eller skjer det ikke før etter noen uker? Mange mener at et barn i mors liv ikke har noen verdi før det ser dagslyset på fødeavdelingen på et sykehus, mens andre mener at livet begynner i det øyeblikket en eggcelle og en sædcelle smelter sammen og danner en ny celle, altså ved befruktning.

I Norge er lovene basert på bibelen. I bibelen anses man å være et barn i mors liv, og det er Gud som bestemmer når tråden i et liv tar slutt.

Jeg undrer meg over hvem som har rett til å bestemme når et barn bare er en celleklump og når det er blitt et levende individ. Hvem har rett til å ta dette valget?

Vi nordmenn føler oss heldige som bor i et land uten krig og massedrap. Men er vi egentlig klar over at over 14 000 små og uskyldige barn i morslivet blir drept hvert år her i Norge? Er dette å betrakte som massemord?

Mens bekymringen for stadig økende kriminalitet og vold på gatene øker i Norge, er det også grunn til å stille spørsmål ved situasjonen på sykehusene.