• Norsk
  • Utdanning: Vg3
  • Karakter: 5
  • Ord: 1551

Innledning
Novellesamlingen Thomas F’s siste nedtegnelser til almennheten ble utgitt i 1983, og skildrer en eldre manns tanker om siste del av livet.

Boken er skrevet av forfatter Kjell Askildsen, som utmerket seg i etterkrigslitteraturen (Kvåle Garthus, Øveland Nyhus, & Schulze, 2022, s. 486).

Novellesamlingen vant i 1983 kritikerprisen, og har også blitt filmatisert av NRK (Iversen & Huvenes, 2022).

Mennesker på kafé er en av novellene i samlingen, og den gir uttrykk for hvordan et kafébesøk kan føles for en eldre litt ensom mann.

Denne novellen handler da hovedsakelig om en gammel manns opplevelse av å være på kafe alene, hvor han innser hvordan verden har forandret seg i hans leveår.

Novellen starter med at mannen går inn på kafeen og blir forbauset over hva folk har på seg. Han setter seg så alene i egne tanker, og funderte over at nesten alle satt alene.

For å få menneskelig kontakt velger han å late som om han mister lommeboken på gulvet, i håp om at noen vil utveksle ord med han.

I stedet opplever han at de rundt han stirrer, og for å forhindre at noen skal stjele lommeboken hans, plukker han den selv opp.

Novellen ender med at jeg-person er forferdet over hvordan verden har blitt, ved å si at «en lærer så lenge en lever, hva nå det skal være godt for, like før en skal dø».

Ut ifra dette kan man si at hovedtema i novellen er ensomhet, fordi så å si hele novellen skildrer en gammel manns opplevelse av å være på kafe i moderne tid.

Fra dette kommer det også tema som forandring, utenforskap og alderdom, men det springer hovedsakelig ut fra hovedtema om ensomhet.

Utdrag
Fortellermåten i denne novellen er essensiell for å få frem jeg-personens følelser. Den blir fortalt fra førsteperspektiv og har ingen replikker.

Dette bruker Askildsen som virkemiddel for å vise mannen er helt alene, og har kun seg selv å snakke med. Han bruker derfor også bare pronomenene jeg, meg, min og de, for å lage et skille mellom mannen og de rundt.

Askildsen velger også å ikke oppgi mannens navn i denne novellen, selv om en kan vite at han sannsynligvis heter Thomas ut ifra samlingens navn.

Han gir heller ikke navn på noe annet, hverken kakene som blir spist, kafeen eller menneskene rundt.

Dette er nok for å gjøre novellen så generell som mulig, for å vise at dette er noe som kan skje overalt med hvem som helst.