• Psykologi
  • Utdanning: Vg2
  • Karakter: 5
  • Ord: 1063

Innledning
Det er ingen tvil om at oppdragelse er en viktig del av sosialiseringen vår. Oppdragelsen hører til under primærsosialiseringen, og det er foreldrene til barnet som har mest kontroll over hva som skjer her og utfallet av denne sosialiseringen.

«Selv om barn kommer til verden med overraskende mange ferdigheter, ligger ikke samfunnets normer og regler i genene, men er noe man lærer seg.» (Fossum Svendsen mfl.2017, s. 80).

Vi kan dermed si at gjennom sosialiseringen får barnet sin egen identitet og blir en del av samfunnet.

I denne artikkelen skal jeg se nærmere på hvordan foreldre kan påvirke et barn sin sosialisering ved hjelp av psykologiske teorier. For hvor mye har egentlig foreldrene å si for sosialiseringen hos barnet?

Utdrag
Videre vet vi at oppdragelsesstilen til foreldre også har stor innvirkning på barnets sosialisering.

Her er Diane Baumrinds en sentral person. «... hun har foretatt en rekke omfattende undersøkelser av sammenhengen mellom foreldres måte å utøve omsorg og oppdragelse på, og konsekvensene dette har for barnas utvikling.»

(Fossum Svendsen mfl.2017, s. 85) Hun snakker om fire ulike oppdragelsesstiler, og hvilke konsekvenser disse har for barnets sosialisering. Her skal vi se nærmere på to av dem, først den autoritære oppdragelsesstilen.

Dette er en stil som er karakterisert av at foreldrene prøver å korrigere barnets atferd og holdninger uten å lytte til deres meninger.

Barnets autonomi i familien blir ofte undertrykt eller fratatt, og man ser at barn som har vært utsatt for denne typen oppdragelse har en tendens til å bli trassig, mer avhengige og mer sosialt tilbaketrukne enn andre barn.

---

Til slutt er det verdt å nevne Erik Eriksons teori om at mennesket går igjennom ulike faser som har betydning for framtiden og sosialiseringen vår.

Allerede i løpet av de første tre leveårene, altså de to første fasene i Eriksons teori, går barnet igjennom flere såkalte kriser.

I den første fasen er det utviklingen av tillitt eller mistillit til omsorgspersoner som er avgjørende for barnets sosiale utvikling.

Dette handler som tidligere nevnt om barnets tillitt til foreldrene, da det ofte er de som står for primærsosialiseringen.

I denne fasen er det helt avgjørende om barnet opplever en grunnleggende tillit til foreldrene og miljøet rundt, fordi det vil prege relasjonen til andre mennesker senere i livet.