Det store skisma 1054

Innholdsfortegnelse
BAKGRUNNEN FOR SKISMA
I ETTERTID

Utdrag
Det historiske skismatiske bruddet i 1054 representerer den dyptgående kløften som oppstod innenfor den katolske kirken. Begrepet "skisma" har sitt opphav i det greske ordet for "splittelse", og dermed kan det store skisma betraktes som selve kimen til Det Store Sprekket.

Det intrikate bruddet som utspilte seg i den katolske kirken på starten av det 11. århundret, har røtter i en myriade av småskala forhold.

Den dominerende årsaken blir imidlertid ofte sett på som den uforsonlige disharmonien som oppstod mellom den romerske paven og patriarken/keiseren i Konstantinopel – en historisk skikkelse som i dag identifiseres som Istanbul.

BAKGRUNNEN FOR SKISMA
Urspringet til denne komplekse hendelsesrekken finner vi i den delt romerske riket i år 395 e.Kr., en avgjørende fragmentering som formet både Vestromerriket og Østromerriket.

Dette oppstod som en konsekvens av en langvarig utvikling, der de kirkelige aspektene av de to rikene langsomt skled fra hverandre.

I 410 ble Roma overmannet av germanske stammer som plyndret byen, og i 476 styrte en germansk høvding den siste keiseren av Vestromerriket, en handling som beseglet rikets skjebne.

Kristendommen, spesielt katolisismen, nådde sin høyde på 1000-tallet, noe som også satte sitt preg på Østromerriket. Her vokste katolisismen gradvis, og mens pavene i Roma, inkludert pave Leo IX på den tiden, økte sin innflytelse, begynte de også å strebe etter mer makt.

Etter å ha underkastet seg flere patriarker og keisere, sto bare én urokkelig igjen ved inngangen til 1000-tallet: keiseren i Konstantinopel, Mikael Kerularius. Til tross for pavens eskalerende maktbegjær, nektet keiseren å bøye seg for pavens autoritet.

Dette resulterte til slutt i en situasjon der den mektige paven ekskommuniserte keiseren. Dette dramatiske øyeblikket var opphavet til det store skisma, en begivenhet som splittet den katolske kirken i to: den ortodokse kirken og den katolske kirken.