Innledning
Livets dans, et maleri skapt av Edvard Munch mellom 1899 og 1900, utfolder seg som en unik uttrykksform. I dag stråler Munchs kunstverk over landegrenser, men det mest omfattende aspektet av samlingen hviler på Munch-museet, hvilket huser Munchs dype kreativitet på Tøyen i Oslo.
Ved sin bortgang i 1944 beseglet Munch sin hengivenhet til Oslo ved å testamentere sitt maleri til byen. Maleriene var hans hjertebarn, en iboende viktig dimensjon av hans eksistens. Denne forståelsen ble manifest da han voktet dem personlig i sitt levetid.
Før undringen oppstår om hvorfor Munch ikke solgte sitt verk i stedet for å gi det vekk, formidles svaret klart. Munch avsto fra å kommersialisere sine malerier til velstående individer som sannsynligvis ville ha forvist dem til obskure hjørner. Han hadde et dypere mål.
Han hadde en vilje til å tilby folket en visuell symfoni. Synet av maleriene kollektivt skulle gi sammenhengen en dimensjon. I hvert maleri lå en dyptgående betydning, men når de satt sammen, amplifiserte de hverandres budskap, skjønnhet og formål.
"Livsfrisen", en rekke bilder, knytter mange av hans verker. Denne serien utfoldet seg som en poetisk presentasjon av liv, kjærlighet og død.
Utdrag
Videre rettes oppmerksomheten mot bakteppet på nytt. Det samme paret trer frem – kyssende og hånd i hånd. Damen i hvit kjole, mannen fortsatt i sort.
Ved deres side står skikkelser, formentlig deres egne barn. Livet bærer videre, og mellomgrunnen på høyre side av maleriet utspiller seg. Atter en gang danser en mann og en kvinne. Kvinnen bærer hvitt, mannen omslutter henne med kraft.
Mannen har fått grått hår, og hans ansikt bærer merker av alderdom. Kvinne også viser antydning til grått hår, og hennes form er mer fyldig enn tidligere.
I bildets siste akt står kvinnen alene. Hun ser ned med tristhet, hender foldet sammen. En sort kjole draperer henne, håret atter samlet opp.
Legg igjen en kommentar