Snømannen | Jo Nesbø

Innholdsfortegnelse
Forord
Forfatterportrett
Handlingsreferat
Virkemidler
Etterord
Plasser Jeg Har Brukt Får å Få Hjelp

Utdrag
Forord.
Da jeg fikk vite at vi skulle skrive en oppgave, visste jeg at det ville kreve mye arbeid å analysere boken utgitt av Aschehoug i 2007.

Til tross for dette, bestemte jeg meg for å lese den siden både Mamma og Pappa hadde anbefalt den til meg.

Jeg hadde allerede begynt på den første kapittelet i løpet av sommerferien og ble umiddelbart fanget av den intense begynnelsen. En annen grunn til at jeg valgte denne boken var fordi det er mye å utforske om forfatteren.

Jo Nesbø.
Jo Nesbø ble født 29 desember 1960.

Hans barndom var relativt ordinær, og han likte å spille fotball. Hans far hadde en utdannelse innen økonomi, mens moren var bibliotekar.

Begge var flinke til å fortelle levende historier, og allerede i en alder av syv år viste han stor interesse for litteratur. Han ba faren om å lese boken "Fluenes Herre" skrevet av nobelprisvinneren William Golding.

Jo Nesbø, som er kjent for sine blodige og intense beskrivelser, valgte denne boken på grunn av et bilde på forsiden av en gris med en stake gjennom hodet, noe han synes var kjedelig og trodde at han kunne ha gjort mer spennende selv.

Han hadde allerede fortalt skumle spøkelseshistorier for eldre gutter og klart å skremme dem. Som nevnt tidligere, hadde Jo Nesbø en lidenskap for fotball og spilte på Molde sitt A-lag.

Han hadde drømmer om å spille for Tottenham, men skolen var ikke noe han prioriterte og skulket ofte. Som han selv uttrykte det: "Karakterene gikk til helvete, men hva så?

Jeg skal jo spille for Tottenham!" Dessverre ble begge knærne hans ødelagt av korsbåndskader, og drømmen om å bli profesjonell fotballspiller forsvant. Hans karakterer stengte dørene til denne karrieren.

Deretter søkte han seg inn i militæret og brukte kveldene til å lese bøker og jobbe med pensum fra gymnaset.

Etter militærtjenesten tok han en ny gymnaseksamen, og denne gangen fikk han toppkarakterer. Dette åpnet opp for flere muligheter for ham.

Selv om Jo Nesbø ikke kunne spille gitar, med unntak av tre grep, ble han bedt om å bli med i et band kalt "De Tusen Hjem".

Selv om de andre medlemmene i bandet ikke var spesielt flinke, var det noen som sa at Jo var flink. Etterhvert sluttet vokalistene en etter en, men Jo bestemte seg for å prøve seg som vokalist selv, og dette gikk bedre.

Imidlertid var han ikke fornøyd med tekstene til sangene han sang, og begynte å skrive egne tekster. Dessverre fikk ikke bandet så mye oppmerksomhet, og de solgte bare litt over 20 eksemplarer av musikken sin og ble spilt kun en eller to ganger på lokalradioen.