Innledning
J.R.R. Tolkiens mest kjente verk er utvilsomt Ringenes Herre. Over 100 millioner mennesker har lest romanen, og dette gjør den til den mest leste ikke-religiøse boken i verden.
Men det kan være feil å kalle romanen ikke-religiøs. Tolkien var katolikk, og hans tro påvirket alt han gjorde.
Selv om han ikke direkte nevner religion i Ringenes Herre en eneste gang, har mange funnet religiøse elementer fra kristendommen i boken.
Tolkien innrømmet at Ringenes Herre var et religiøst verk, men nektet for at det var en kristen liknelse. "Historien er ikke annet enn seg selv," skal han ha sagt, og understreket at Ringenes Herre verken var en politisk, moralsk eller religiøs allegori.
Selv om Tolkien har sagt dette, og var sterkt imot allegorier, vil jeg undersøke om jeg finner paralleller til kristendommen i boken.
Innholdsfortegnelse
Innleiing
Problemstilling
J.R.R. Tolkiens (1892-1974) inspirasjonskjelder
Tema i Ringenes Herre
Det guddommelege
Ein guddommeleg vilje
Fri vilje
Utvalde personar
Ei meining med alt som skjer
Parallellar til Bibelen
Skapingsforteljinga
Kristus-figurar
Gandalf
Frodo
Aragorn
Parallellar til andre personar i Bibelen
Gandalf som Moses
Smyagol som Kain
Avslutning
Kjeldetilvisningar
Utdrag
Skapingsforteljinga
I boka Silmarillion finn vi ei forteljing om korleis Arda, verda, vart til. Den eine Gud, Eru Ilúvatar, skapte verda ved hjelp av ainuane, engleliknande vesen inndelt i to grupper, valar og maiar.
Desse vart sende til jorda for å styra og halde orden. Deretter sende Eru sine to barn, alvar og menneske, til jorda.
Alvane vart sende til Valinor, valariket vest for Storhavet, der trea i Valinor fylte jorda med lys og varme, og alt var harmonisk og fredfullt.
Men så gjorde valaen Melkor og andre skapningar opprør mot Eru. Melkor ynskte å styra heile verda og stal herredømmet over Beleriand i Midgard.
Alven Fëanor skapte dei tre silmarillene, edelsteinar med lyset frå trea i Valinor i seg. Melkor øydela trea, drap Fëanor og flykta til Angband, festninga nord i Beleriand.
Nokre av alvane trossa valane og reiste tilbake til Beleriand for å prøva å vinna attende silmarillane frå Morgoth, som Melkor vart kalla.
Kampen var lang og hard, men dei lukkast til slutt då valane sjølv tok opp kampen mot Melkor. Slik enda det første tidevervet, med at Beleriand forsvann og Melkor vart bunden med lenkjer og kasta ut i "tomrommet utanfor".
Alvane og menneskene vart verande i Midgard, men dei edlaste menneska vart tatt med til øya Númenor midt ute i Storhavet av valane.
Her dukka Sauron opp, "Melkors høgre hand", og lura menneska på Númenor til å gjera opprør mot valane og Eru.
Ei flåte sette kursen mot Valinor frå Númenor, fordi menneska ynskte evig liv. Men Eru braut inn og hindra dette.
Númenor gjekk under i ei flodbølgje, og Eru flytta Valinor utanfor verdas grenser og forma om jorda til ei kule. Dermed vart det umogeleg for menneska å segla til Valinor, men dei alvane Eru unner evig liv kan.
Sauron vende attende til Midgard, der han tidlegare hadde smidd Herskarringen sin, og tok kampen om ringen til.
Eg synest Tolkiens forteljing om korleis verda vart til minner mykje om bibelhistoria. Det finst ein Gud som skapte verda, og det finst "englar".
Ein av valane gjorde opprør og svikta det gode, på same måte som Satan, som eigentleg var ein engel med namn Lucifer, svikta Gud.
Både Syndefallet og Syndefloda er og ganske like. Eru likte ikkje at menneska tok parti med det vonde og ville verta mektigare,
Legg igjen en kommentar