Islagte høytider

Innledning
Iskrystallene har lagt seg stille over alle husene. Den kom brått på, men den er like sterk og alvorlig som den alltid har vært.

Spesialsydd for dette stedet har den lagt seg som en nedkjølt dyne over alt som lever og ikke lever noe mer. Bunnfrossen og kald.

Han hadde vært så skjønn. Øynene hans pleide å gi et hint av sol for den minste hendelse. De samme øynene er nå kalde og bekymret for hva som kan skje.

Tidligere har han hatt energi nok til å lade opp 100 telefoner, men nå kunne han knapt lade opp en med livsgnisten sin. Han har mistet den fine rosefargen i de runde kinnene, de har nå blitt tynnere og mistet fargen.

Utdrag
Den slitte, gamle og hjemmelagde stigen står i stor kontrast til det flotte treet som har stilt seg til i stuen vår nok en gang.

Lysene på treet livner opp litt av tristheten og gråheten som tar over rommet. Den tunge tanken på å ta et steg, får han nesten til å knekke sammen.

Han er lei. sliten av å prøve å komme seg opp på beina. Hver gang han går noen steg opp, sklir han, og blir slått ned igjen av det man kan kalle «styggen på ryggen».

Den liker å ha kontroll, og gi han følelsen av nederlag, men den skal ikke vinne så lett. Enda et steg blir tatt. Han sliter med å fokusere, og man merker at dette drar energien ut av han.

I hodet er han nok like sliten som han ville vært etter å ha løpt et maraton i frisk tilstand. Følelsene krever mye av han. Slik har det blitt de siste par månedene.

Han forsvinner mer og mer inn i seg selv, som om han graver seg ned. Mørket er kommet for en god stund siden. Det er som et markhull som suger han til seg, bit for bit, celle for celle.

Onkel forsvinner mer og mer fra meg, og etter så mange år med smerte, lidelser og uvisshet, virker det som om han helst ikke vil tro i tilfelle han blir skuffet av svaret han vil få.