Helaften

Innledning
"Skynd deg, løp!" ropte jeg til kompisen min. Han stønnet og jeg spurte bekymret: "Hva skjedde?"
"Jeg er truffet, bare fortsett uten meg," sa han med smerte i stemmen. Men jeg kunne ikke bare forlate ham der.

"Jeg kan ikke etterlate deg her alene," sa jeg bestemt. "Løp, for faen, løp!" gjentok jeg, da jeg hørte lyden av skudd bak oss.

Vi var midt i Tøyengata og en person lå blødende på bakken. Folk med våpen var rett bak oss, klare til å drepe oss.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg etterlate min skadede venn og rømme for livet mitt, eller bære ham med meg og redusere sjansen for å overleve? Det var en vanskelig beslutning, men jeg visste at jeg aldri ville kunne tilgi meg selv hvis jeg forlot ham.

Utdrag
Mens tiden gikk, utviklet vi oss til kriminelle og ble tvunget til å gjøre skitne jobber. Etter tre år innså vi at vi ikke kunne fortsette slik og bestemte oss for å forlate gjengen.

Men det var en farlig beslutning å ta, for vi visste aldri når det ville være vår siste dag. Det viste seg at det ikke var så enkelt å forlate gjengen.

På en eller annen måte fant torpedoen i A-gjengen ut av våre planer og prøvde å drepe oss, for ingen fikk lov til å forlate gjengen.

Dessverre lyktes han i å drepe Ali. Jeg var nå i en vanskelig situasjon. Enten måtte jeg kontakte politiet eller gjøre noe annet.

Men jeg innså at det ikke var noen annen utvei. Jeg var hjemme på Haugerud og visste at torpedoen sine menn kunne dukke opp når som helst.

Jeg var så stresset at jeg tok to paracet og la meg til å sove, selv om klokken var to på natten. Mens jeg sov, hadde jeg en vakker drøm om Ali og meg som lekte i paradiset. Vi lo og koste oss sammen, akkurat som gamle dager.

Det var akkurat det jeg savnet mest i livet mitt nå - å ha det gøy og leke. I drømmen min kjørte vi berg-og-dal-bane i full fart, men da banen gikk nedover, så jeg at skinnene var ødelagt, og toget falt av.