Eg ser

Innledning
«Eg ser» er Sigbjørn Obstfelders mest kjente dikt frå diktsamlinga Digte frå 1983. Lyrikken til Obstfelder er typisk nyromantisk fordi innhaldet ofte utrykker fremmedfølelsen og angsten som blir overgangen prega til det mordarane samfunn.

Den raske teknologiske utviklinga mot slutten av 1800- talet medfører drastiske samfunnsomveltninger som vekker skepsis hos mange av samtidens forfattarar.

Utdrag
Diktet kan med andre ord, blir delte i tre delar der kvar del blir utgjord av ein observasjon, konklusjon og vêrskildring.

«Eg ser på dei høge husa», «Dette er altså jorda» og «Dei gråblå skyar samlar seg Dei to siste strofene derimot bryt opp regelmessigheten i diktet

og innhaldet på siste strofe oppsummerer diktet. Eg-et ser,men han er forvirret overfor sine eigne observasjonar

Regelmessigheten skaper ein ryddig struktur som gjer dikta lettlest, medan brotet kombinert med mangel på rim og fast rytme gir inntrykk av kaos og disharmoni.

Misklangen framhevar jeg-personens forvirring og mistrivsel overfor omgivnadene sine: «Eg har visst komme på ein feil klode! Samtidig avslutta verselinjene på siste strofe som halvferdige setningar med tre punktum.

Denne effekten gir intrykk av at diktninga går i oppløsning i tråd med nyromantikkens virkelighetsoppfatning. uttrykket «Eg ser» blir gjentatt elleve gonger gjennom diktet.

Dette er ein effektiv metode for å framheve hovudpoenget i diktet. Nemleg jeg-personens uttalelige observasjonar som ikkje er i samsvar med oppfatninga hans som igjen skaper aukande fremmedfølelse.

I tillegg blir gjentatt enkelte ordgrupper med assosiasjon til kvarandre: «Eg ser på dei høge husa, eg ser på dei tusena vindauge og Dette er altså jorda. Dette er altså heimen til menneska.»

Samtidig kan gjentaking skapa ei form for rytme i diktet. forfattaren bruker kontrastar fleire staden i diktet for å forsterka eg peronen sin einsemda til personen blant folkemengda.

«Eg ser på dei velkledte herre, eg ser på smilande damer, han beskriv korleis jeg-personen oppfattar kjenslene til andre menneske samanlikna med hans eigne som er annleis.

Å uttrykka sitt ståsted utanfor fellesskapet gjennom slikt kontrastbruk er effektivt fordi einsemda er ofte relatert til isolering og distansering frå solidariteten og samfunnet. Og mange av oss kjenner sikkert godt igjen denne fornemmelsen av å vera utanfor.