Vasshjulet

Innledning
Hjulet dreier seg nå raskere. Vannet strømmer raskere og kraftigere. Solen har forsvunnet bak mørke skyer som gradvis tar over himmelen.

Men de har ikke tid til å tenke på det. Stormen begynner å rase i fjellene mens tordenen gjaller mellom fjellene. Oppe blant de majestetiske bergknausene regner det allerede, men Arne og Erik er ikke klar over det.

Vinden begynner å ule og gradvis øke i styrke. Plutselig merker de vannmassene som kommer fossende nedover elven i økende fart. Lyden av det mektige vannet er nå høyere.

Store mengder vann ruller mot dem der de står midt i elven på en holme. På grunn av regnet har det blitt mye mer vann i elven, og det er nå for sent å komme seg til bredden.

Steinene de pleide å bruke er nå helt under vann. Redsel og uro sprer seg over dem, akkurat som mørket som legger seg over landskapet og byene om natten.

Gutta klamrer seg først til en meterhøy stein midt på holmen. Men vannet stiger høyere og høyere og trekker med seg steiner og sand.

Vannhjulet, som var så morsomt, er nå borte. Regnet pisker nådeløst mot ansiktet deres, og bulderet fra vannet overdøver deres desperate rop om hjelp. Hvor lenge kan steinen holde dem tørre?

Utdrag
Med lommelyktene som sin eneste kilde til lys begynte de å lete langs elvebredden. Asselius, slik han egentlig het, hadde et uvanlig nervøst uttrykk i ansiktet nå.

Angsten sendte iskalde bølger nedover ryggen hans mens han febrilsk speidet etter noen i elven. Kroppen hans var ikke så rolig og avbalansert som den vanligvis var.

"Hjelp! Hjelp oss noen!" En av naboene som var med i letingen, hørte plutselig en spinkel guttestemme som ropte svakt og desperat fra elven. Det kunne bare være Erik.

Men hvordan i all verden kunne en liten gutt holde seg oppe i elven? "Hold ut, Erik. Hjelpen er på vei!" Asselius utpekte seg selv som den som skulle gå ut i elven og lete etter dem.

Han vasset ut mot steinen med tauet rundt seg mens vannet rant stridt rundt ham. Vannet nådde ham til slutt til magen.