Innledning
I “Brannen på Bergtorskvål”, et utdrag fra sagaen “Njålssoga”, møter vi Njål, en eldre mann kjent for sitt mot og sin kløkt.

Sagaen sies å være den mest kjente av alle islendingsagaene, og er skrevet rundt år 1280 av en ukjent forfatter. I denne delen av sagaen møter vi Njål fanget i et brennende hus, og får på en noe kjølig og objektiv måte i ekte “islendingsaga-stil” høre om de siste minuttene av hans liv.

Njålssoga kan definitivt sammenliknes med andre islendingsagaer, men hva forteller den oss egentlig om moraler, livssyn, kjønnsroller og generelt hvordan det var i vikingtiden?

Utdrag
Handlingen i dette utdraget av sagaen foregår på 1000-tallet, i en tid da menneskene forklarer det meste som skjer med at det er skjebnen.

Vi finner et eksempel på dette på side 27, der en mann med navn Kjetil og en gårdsgutt prater sammen om brannen: “Mykje vondt hadde lagnaden i vente for oss når vi skulle vera saman om så stor ei ulykke.“

Dette forteller oss at menneskene på denne tiden var svært overtroiske, noe som hadde en stor innvirkning på deres liv.

Denne skjebnetroen førte til at de – istedenfor å kjempe imot når negative hendelser inntraff eller søke en forklaring, avgjøre at det var skjebnen.

Av denne grunn er skjebnetro også et typisk sjangertrekk for sagaer – nemlig fordi dette var et element som hadde stor innvirkning på deres liv.

Handlingen utspiller seg på Njåls gård Bergtorskvål hvor han sannsynligvis ikke bare bor sammen med sin kone, men også sin voksne sønn, sitt barnebarn, andre deler av slekten og gårdsgutter.

Det er tydelig lagt vekt på ættesamfunnet, noe som forteller oss at slekten på denne tiden var «viktigere» enn den er i dag, og de kunne gjerne bo hele storfamilien på en og samme gård.

Ellers er det lagt stor vekt på lojalitet, trofasthet og blodhevn i “Brannen på Bergtorskvål”, noe som påvirker miljøet i sagaen samtidig som det forteller oss mye om hvordan miljøet faktisk var på denne tiden.

Personene i sagaen kan ved første øyekast virke som kaldblodige mordere – men dette er kanskje ikke tilfellet. Menneskene på denne tiden vokste opp i et miljø der blodhevn var vanlig, først og fremst grunnet viktigheten av et godt ettermæle og av å ha sin ære i behold.

Dette vil naturligvis si at dette var et røffere miljø enn det vi lever i i dag, og menneskene var vant til død og groteske hevnaksjoner. Ikke å hevne et mord var så skammelig at enhver mann med stort mot ikke vil være villig til å leve med denne skammen.

Sistnevnte finner vi et godt eksempel på i Njålssoga, når Njål blir tilbudt å forlate det brennende huset.

“Eg vil ikkje gå ut, for eg er ein gammal mann og lite skikka til å hemna sønene mine, og ikkje vil eg leva med skam” (s. 27)

I likhet med svært mange andre sagaer, er Brannen på Bergtorskvål skrevet i en 3. persons autoral forteller.