Innledning
Sirius (fra gresk - glødende), eller hundestjernen som den også blir kalt for, er den lyseste stjernen på nattehimmelen.
Det er den nærmeste stjernen til vår egen stjerne, sola, og kan bli funnet i stjernebilde Canis Majoris, eller den store hund (Byrd, 2019).
Denne stjernen er en dobbeltstjerne (to stjerner som i likhet med jorden og de andre planetene er bundet i et kretsløp rundt sola
blir Sirius A og Sirius B holdt fast i et lukkende kretsløp om hverandre (Wikipedia, 2020)) og inneholder for det meste av Sirius A og en liten del av Sirius B. Sirius A lever sitt liv den dag i dag på hovedserien
mens Sirius B er en død stjerne altså en hvit dverg. I denne oppgaven skal jeg redegjøre egenskapene til Sirius A samt hvordan den har utviklet seg til der den er i dag, og til slutt reflektere over hvordan den antakelig kommer til å utvikle seg videre.
Innholdsfortegnelse
1. Introduksjon 3
2. Sirius A 3
- 2.1.Egenskaper og sammenligning 3
3. Livssyklus 6
- 3.1.Dannelsen av stjerne 6
- 3.2.Stjernen i dag 7
- 3.3.Fremtiden for hundestjernen 11
4. Oppsummering 14
5. Kildeliste 14
Utdrag
På figuren over er x-aksen i bølgelengde, mens y-aksen er i effekt per bølgelengde. Grafen er asymmetrisk, ved at den er bratt på venstre side og strekker seg utover på høyre side.
Regnbuen her er synlig lys, og vi ser at bølgetoppen er utenfor dette området som vi allerede fant ut med Wiens foskyvningslov.
På denne figuren, kan vi se at temperaturen for Sirius A ikke er helt riktig (10K varmere), dette gjør at denne grafen ikke er helt riktig, men den viser omtrent hvordan grafen hadde sett ut for stjernen.
Arealet av grafen (det grå området) er lik 5.56*〖10〗^8 W/m^2, noe som er litt høyere enn det vi beregnet med Stefan-Boltzmanns lov.
Hvis vi hadde hevet temperaturen, ville energien blitt emittert ved alle bølgelengder. Dermed, ved høyere temperatur, ville bølgetoppen ha en kortere bølgelengde.
Dette gir mening, siden varme objekter sender ut større deler av energien på kortere bølgelengder enn det kalde objekter gjør (Husums, u.å., og Lumen Learning, u.å.).
Ytterligere, kan vi også finne ut den totale utstrålingseffekten for Sirius A, altså den absolutte lysstyrken til stjernen, med formelen P=σT^4*4πr^2.
Dette er nødvendig å finne ut når vi skal plassere stjernen i et Hertzsprung-Russels diagram (HR-diagram
brukes til å klassifiserer stjerner i inn i spektralklasser, temperatur, farge og evolusjonstrinn i forhold til sola). Med formelen, blir lysstyrken til Sirius A ca. 25,4P_⊙, altså 25 ganger mye sterkere enn sola (3.85*〖10〗^26 W) (Husums, u.å.)
---
Inni slike stjernetåker vil det være fortettninger av materie (materien trekker seg sammen og da vil tettheten og trykket øke) i en liten del av tåken, og dette området kalles for en globul.
Her vil det virke gravitasjonskrefter innover og strålingstrykk utover. Når gravitasjonskraften «vinner» over strålingstrykket, og størrelsen og tettheten til globulen er stor nok
Legg igjen en kommentar