Innledning
De olympiske lekene er nå over, og dessverre hadde Norge en skuffende prestasjon.

Det har vært mye spekulasjon rundt årsakene til Norges totale medaljesvikt, da bare i 1980 og 1988 har Norge tatt færre medaljer enn i Torino-lekene.

En del mener at Norge var for optimistiske før lekene startet, noe som kan ha bidratt til deres manglende suksess. Dette er bare en av mange mulige årsaker til Norges resultater.

Utdrag
Mange av utøverne begynner å bli eldre og har deltatt i sitt siste OL. Kanskje det ville vært lurt å tilføre litt yngre krefter?

Spesielt når det gjelder slalåmguttene, hvor bare Kjetil André Aamodt holder mål. Resten av utøverne klarer kun å plassere seg mellom 15. og 20. plass.

Kanskje det er akkurat nå Norge trenger unge og motiverte utøvere som kan vise hvorfor de ønsker å delta i OL og ikke minst, vinne gullmedaljer.

Selv om det har vært en mislykket OL-innsats, har vi i det minste gjort det dårligste resultatet siden 1988.

Dersom man tar i betraktning at OL fra 1970 til 1988 sannsynligvis var preget av doping, kan dette være det dårligste OL-resultatet for Norge i moderne tid.

Selv om vi har vunnet mange medaljer, har det stort sett vært i grener som vi bryr oss mindre om (hopp og alpint er gode unntak), og vi har ofte mistet mange gullmedaljer på målstreken.

Hvis vi ser tilbake på Liv Grete Skjelbred, som var så nær gullmedaljen helt til hun bommet på tre skudd i siste skyting, kan vi se at nordmenn har hatt en tendens til å tro at det er enkelt å dra ned og hente 15 gullmedaljer.

Men det viser seg at utlendingene også trener, kanskje enda mer og bedre enn nordmennene til og med.

Det var uunngåelig at Norge en dag ville oppleve en nedtur i vinter-OL, men det skyldes ikke sykdom, dårlig utstyr eller feilslipede skøyter. Det skyldes rett og slett for høy norsk selvgodhet.

Administrasjonen drar ut på byen og drikker seg fulle, og organisasjonen har vokst seg større og mer tungrodd enn utøverne selv.

Mange er opptatt av å verne om sin egen posisjon og frykter å miste makt i kulissene. Hvorfor samarbeider ikke langrennsutøverne og skiskytterne mer?

Er de redde for å avsløre sine svakheter for hverandre? Hvorfor kan ikke hoppguttene delta på kombinert lag når Norge ikke har nok utøvere til å stille et eget lag?

Er det ikke slike ting som OL egentlig handler om? Eller er det fordi man er redd for at de ville gjort det for bra?

Selv om mange av de yngre utøverne er sultne på å vise hva de kan, er det ikke sikkert at systemet bak er like sultent.

Hvorfor unngår man for eksempel å bruke Alsgaard som støttetrener? Passer han ikke inn i spillet lenger? Er lederne redde for å miste innflytelse?

Med lederskapet følger det ofte fordeler i form av utstyr og luksus. Dette virker uforståelig for folk utenfor systemet.