Julenovelle

Innledning
Naturen var i endring, og omgivelsene forandret seg raskt. Mellomrommene mellom husene ble større og større, og stillheten var påtrengende.

Jeg åpnet vinduet og lente hodet ut. Vinteren var på vei, og kulden traff ansiktet mitt mens tusenvis av snøkrystaller satte seg fast i øyevippene mine.

"Kan du lukke vinduet?" stemmen til pappa brøt stillheten, og irritasjonen boblet opp i meg. Jeg nektet å lukke vinduet.

"Kjære deg, det er iskaldt!" sa han igjen. Men jeg holdt meg taus, og det ble stille i bilen. Plutselig stoppet bilen, og jeg hørte et sukk før pappa snudde seg mot meg.

"Jeg vet dette ikke er akkurat hva du ønsket deg nå, men prøv i det minste å opptre som om du har folkeskikk resten av året!" sa han med en snert i stemmen.

Han elsket å bruke uttrykket "resten av året" når det nærmet seg nyttår. Jeg så ned på de røde Converse-skoene mine som jeg hadde fått i bursdagsgave for ett år siden og svarte ikke.

"Vi kunne jo bare ha vært hjemme til jul," sa jeg med trass i stemmen.

"Åh herregud," sukket pappa og kjørte hånden gjennom det korte, svarte håret sitt. "Vi har vært gjennom dette så mange ganger."

Han mumlet noe jeg ikke fikk med meg, sikkert en setning full av banning som han ikke ville jeg skulle høre. Men jeg hadde hørt alle banneordene hans for lenge siden.

Han sa ikke mer, bare snudde seg og startet bilen igjen. Kulden fra det åpne vinduet strøk over kroppen min, og jeg kjente på ny hvor kaldt det egentlig var.

Utdrag
"Jeg håper hun liker meg," uttalte jeg usikkert. "Sa jeg noe feil?"

"Nei, du sa ingenting galt. Du er perfekt," hørte jeg Linda si mens hun lo en trist latter.

Jeg snufset. Som om hun virkelig var perfekt. Var det virkelig min feil at alt ble ødelagt?

"Det er bare det... etter at Janne døde... taklet hun det ikke særlig bra," avslørte pappa.

Jeg ble stiv. Jeg hadde ikke hørt mammas navn på flere måneder. Hvorfor snakket han om mamma med Linda og ikke med meg?
"Jeg forstår," sukket Linda.

"Nei, det gjør du virkelig ikke!" ropte jeg. Det ble helt stille på kjøkkenet, og pappa stormet ut. Jeg reiste meg opp, forberedt på en krangel som kunne vare i flere timer. Vi hadde hatt mange av dem, pappa og jeg.

"Du... du snakker ikke slik til voksne folk!" sa pappa med en mørk og sint stemme.

"Slutt å snakke til meg som om jeg var 6 år," skrek jeg tilbake. Linda sto der med oppvaskhåndkle i hånden og visste ikke helt hva hun skulle gjøre.

"Ikke skrik til meg!" brølte pappa. "Nå skal vi feire jul her, sammen med Linda, og du må bare godta det!"

"Nei, jeg vil ikke feire med Linda, Tommy eller noen andre!"