Fra germansk folkevandring til pavekirken

Utdrag
Germanske folkevandringer

Perioden fra cirka 400 til 600 kalles gjerne folkevandringstida – mange germanske folkeslag strømmet for alvor inn over Romerrikets grenser, og det vestromerske riket gikk under.

Men rytterfolket, hunerne, truet fra øst, så germanerne ble drevet på flukt sør- og vestover i Europa, og tok kontroll over flere steder på veien.

I løpet av de neste tiårene grunnla flere germanske stammefolk sine kongeriker i det som hadde vært det vestromerske riket.

Kulturblanding: I store deler av det vestromerske området sank folketallet, byene skrumper inn eller ble borte da det romerske styringssystemet forsvant, handelen gikk tilbake.

Tilstanden i Europa på 400- og 500-tallet var preget av uro. Likevel er det i disse såkalte «mørke århundrene» at vi finner grunnlaget for den vesteuropeiske sivilisasjonen.

Sammensmeltingen av romerske og germanske folkegrupper og blandingen av ulike kulturer kom til å sette sitt preg på det nye Europa.

De germanske herskerne stod overfor utfordringer med forholdet til den opprinnelige befolkningen i de tidligere romerske områdene; romerne hadde utviklet en fast byråkratisk administrasjon (alle borgere var nøye registrert, skatter og avgifter var innkrevd av egne spesialisert, nedskrevne lover og regler og tolkning av rettsvesen og offentlige tjenestemenn), mens germanerne ikke hadde noen byråkratisk tradisjon (all administrasjon tok utgangspunkt i kongens person, lojalitetsbånd mellom kongen og hans menn var det viktigste).

Riket ble oppfattet som kongens eiendom, han levde godt av skattepengene, og bodde gjerne hos lokale representanter – slike kongsmenn hadde ansvar for innkreving av skatt og tilrettelegging for kongens opphold, til gjengjeld fikk de inntekter fra kongens jordegods.

Romerske steder og skikker påvirket også de germanske kongene, som tilpasset seg romerske herskertradisjoner og overtok romerske symboler og verdighetstegn.

---

Kristendommen rakk akkurat å få fotfeste før Vestromerriket gikk under, så ikke bare gikk den opprinnelige romerske befolkningen over til kristendommen, men også de germanske folkene.

Kristendommen kom derfor til å bidra sterkt til sammensmeltingen av romersk og germansk kultur.

Den nye religionen forsonte og bygde bro mellom romere og germanere, som ellers kunne stå langt fra hverandre.

Kristendommen handlet ikke bare om lære og tro, religiøse seremonier og ritualer.

Den ble også en institusjon, en organisert kirke delt inn i distrikter med biskoper og prester, munker og nonner, kirkebygninger og klosteranlegg, inntekter og utgifter.