Ente

Innledning
Jeg kjenner en intens brennende følelse av lys som omgir meg. Åpner jeg øynene mine, vil det bli for sterkt å se på.

Dette er ikke slik jeg hadde forestilt meg det ville være, kanskje jeg har levd livet mitt feil, og dette er en straff jeg får for mine synder.

Men jeg kan ikke tenke på noen handlinger jeg har gjort som skulle føre til dette. Er dette himmelen eller helvete? Jeg kan ikke si sikkert.

Serjev, ikke torturer deg selv lenger. Sørg så mye du orker, men ikke mer. Jeg forstår. Kanskje vi vil møtes igjen en dag.

Utdrag
Hun fortsatte å gå. Rundt henne danset skyggene. Månestrålene tittet frem fra det tykke løvverket her og der. Hver skygge så ut som et dyr.

Hver busk, hvert tre så ut som troll eller vesener. Så, blant skyggene, en som var så stor, så dyp. Så mørk, nesten som en...en hule. "En hule!" utbrøt hun.

Der inne var det et rede av tørre blader. Hun la seg ned i dem og gravde seg ned. Men søvnen kom ikke til henne, hun vaket hele natten.

"Du må stå opp nå, prins! Frokosten er allerede dekket." Lyse stråler blendet prins Serjev. Nanna trakk til side silkelakenet og dynen.

Han skalv og krympet seg av det plutselige temperaturforskjellen. "La meg ligge litt til!" "Nei, min gode prins, nå må du stå opp."

Han satte seg opp i sittende stilling. "Her er klærne dine. Skal Nanna hjelpe?" "Nei, for Guds skyld, ikke hjelp! Bare gå. Jeg kommer når jeg er klar." "Er du sikker, herre?" "Gå!"

"Nanna og min far, de er bare til bry. Og mamma da. Herre, ha nåde.." mumlet Serjev. Han kledde seg i silke og fløyel. Dro kammen gjennom håret. Han ble stående foran speilet og så på seg selv.

"Det er ikke helt som en prins bør se ut.." sa han til seg selv. "Men det får holde." Så gikk han ned to trapper, dekket av myke, røde tepper, inn i en enorm spisesal.

Han gikk bort til enden av bordet og tok plassen sin ved siden av kongen. Foran ham var det dekket med kalkun, gåselever, kaviar. Han sukket og strakte seg etter brødet.