Oppgavebeskrivelse
Kompetansemål
Skriftlig Kommunikasjon
Språk, Litteratur Og Kultur
Om Bøkene
Sammendrag
Synspunkt
Moira Og Albertine
Type Litteratur
Avslutning
Bibliografi

Innledning
Overgrep foregår verden over, og blir ofte fremstilt i litteratur. Et av de tidligste og mest oppsiktsvekkende verkene angående dette i Norge er Albertine, som ble skrevet av Christian Krogh i 1886.

En nyere bok som har vekket interesse, da spesielt de siste 4 årene etter en tv-serie ble adaptert av den, er Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood, skrevet 1985.

Med 100 år mellom dem er bøkene vilt forskjellige, men de holder ved det samme temaet; styresmaktenes misbruk av makt, med et spesielt fokus på voldtekt og hva dette gjør med hovedkarakterene.

Jeg vil da ta for meg problemstillingen «hvordan forholder kvinnene i Albertine og Tjenerinnens beretning seg til overgrepene de blir utsatt for av styresystemet?»

Utdrag
I Tjenerinnens beretning leser man historien i første person, med «jeg» som forteller. En får aldri vite navnet til jeg-fortelleren, og dette, kombinert med en nesten distansert stemme i fortellingen, gir leseren mer avstand til hovedpersonen.

Dette blir diskutert i epilogen, hvor en får vite at hele fortellingen ble et manuskript ut fra lydbåndkassetter funnet som rester av Gilead-samfunnet i boken(Atwood,1985:334).

Dermed er denne emosjonelle frakoplingen bevisst på Atwood sin side, selv om en i resten av boken kan ta denne distanseringen som at hovedpersonen ikke ville tenke for mye i dybden på hva hun opplevde i sin tid i Gilead, eller bare generelt var talentfull i å føle mindre.

Jeg får følelsen av at distanseringen i fortellingen da, med tanke på epilogen, var grunnet skurring i hukommelsen; hvor hun ikke kunne ta igjen alle mindre og større detaljer, men heller peker ut bestemte ting som slo henne, i tillegg til et innøvd talent i å ikke føle for mye, da dette var et behov i Gileadsamfunnet.

I Albertine er tredjepersonsfortelleren oftest intern, altså at vi bare får vite hva Albertine, hovedpersonen, tenker, hører og føler, men at det allikevel ikke er en jegforteller.

Ettersom boken er skrevet i naturalismen har Krogh med veldig mye info som i dag hadde blitt regnet som unødvendig, men på den tiden ble inkludert for å vise alle detaljer av Albertines liv, enten dette er mildt kvalmende, som når.

«Han hostet hult og anstrengt og harket, spyttet ut noe og trådte på det» (Krogh, 1886:11), eller bare viser fattigdommen i lys av «det grå kords kjolelivet over, hvori det satt en mengde knappenåler» (Krogh, 1886: 12).